Er kommunenes selvstyre i strid med barnekonvensjonen? | Visma Blog

Barn i Norge har mange roller. Først og fremst er de sønner, døtre og barnebarn. Men de er også barnehagebarn, elever, og kanskje brukere, pasienter og klienter. Vi har offentlige tjenestetilbud som skal dekke behovene til det enkelte barnet. Men hvem ser hele barnet – i sine omgivelser? Og hvor stor forskjell bør det være på tjenestetilbudet i storbyen og på bygda? 

FNs barnekonvensjon er norsk lov. Med jevne mellomrom vurderer FNs barnekomité hvordan Norge har jobbet for å virkeliggjøre barnekonvensjonen i hele landet. Stor forskjellsbehandling av barn på grunn av ulikheter i det kommunale tjenestetilbudet har vært gjenstand for kritikk ved alle disse vurderingene. Barnekomiteen etterlyser bedre samordning, slik at alle barn i landet skal ha de samme rettighetene. To viktige artikler i denne sammenheng er artikkel 3: Hensynet til barnets beste, og artikkel 6: Retten til liv og optimal utvikling. 

Barnets beste

Hensynet til barnet beste gjelder både hvert enkelt barn og barn generelt. De som tar beslutninger som berører barn er påvirket av verdisyn, fagbakgrunn, kultur, politisk ståsted og erfaringer når de vurderer hva som er til barnets beste. Det kan føre til store forskjeller mellom barnets-beste-vurderingene i tjenestene i de forskjellige kommunene.

FNs barnekomite har presisert at en barnets beste-vurdering må gjøres basert på alle hensyn som inngår i et barns liv. Barnets rett til utdanning kan man, for eksempel, ikke vurdere isolert fra barnets sårbarhetssitasjon. For å få til en vurdering som innebærer et helhetlig syn på barnet må både skole, helsetjenester, barnevern og andre offentlige tjenester samarbeide. 

Retten til liv og optimal utvikling

Optimal utvikling innebærer barnets fysiske, psykiske, åndelige, sosiale, moralske, mentale og sosiale utvikling – altså et helhetlig syn på barnet . Det er nettopp dette helhetlige barnesynet FNs barnekomité etterspør. Det stiller krav til at alle instanser som har med barn å gjøre samarbeider for å sikre optimal utvikling for barnet. Det innebærer blant annet barnehager, skoler, fritidsaktiviteter, helsevesenet, PPT, barnevern, BUP og helsestasjoner. Barnekomiteen foreslår at barns rett til optimal utvikling skal være tydelig i lovverk som angår barn, for eksempel i opplæringsloven, pasient- og brukerrettighetsloven og barnevernloven. Internkontroll, tilsyn og budsjettering som sikrer at artikkel 6 blir virkeliggjort, er også en viktig del av å legge til rette for optimal utvikling for alle barn i Norge.

0-24 samarbeidet

Et initiativ for å sikre bedre samordning mellom tjenester er 0-24 samarbeidet, hvor blant annet Helsedirektoratet, Barne- ungdoms- og familiedirektoratet (Bufdir) og Utdanningsdirektoratet inngår. 

Ifølge Mari Trommald, direktør i Bufdir,  er det ikke sikkert at samarbeid på tvers gjør jobben til de ulike sektorene lettere, men de som bruker tjenestene vil få en enklere hverdag. Hun mener at det uansett er uaktuelt å fortsette å jobbe uten bedre samordning. Direktør i Helsedirektoratet, Bjørn Guldvog, viser en tydelig positiv holdning til mer samordning; «Barn og unge skal få slippe å manøvrere seg i en jungel av tilbud for å få den hjelpen de trenger». Som et resultat av samarbeidet har det kommet et lovforslaget som blant annet innebærer at barn og familier med store behov skal få en barnekoordinator, som skal sikre at barnet får den hjelpen de har rett på fra alle aktuelle instanser.  

Barnevernsreformen og ny barnevernslov

Barnevernsreformen skal også sikre bedre samhandling. Reformen trer i kraft 1. januar 2022, og flytter ansvar fra Bufdir til kommunene. Reformen ble vedtatt fordi flere evalueringer har vist at dagens ordning har uklare ansvarsforhold, og at noen avgjørelser tas langt fra brukerne. Målet med reformen er:

• Å styrke kommunenes arbeid med forebygging og tidlig innsats
• Å ivareta barn og families rettssikkerhet
• Å tilpasse hjelpen bedre til de behov barn og familier har
• Å effektivisere ressursbruken og oppgaveløsingene i barnevernet

Et av insentivene for å få til mer forebygging i kommunene er de økonomiske konsekvensene som vil oppstå ved manglende forebygging. Kommunene skal få betydelig større økonomisk ansvar, ettersom de skal ta over alt økonomisk ansvar for fosterhjemmene, og betale en mye høyere andel av kostnadene ved plasseringer i barnevernsinstitusjoner. Det vil dermed bli svært kostbart å bruke institusjoner og fosterhjem som tiltak, og det blir et krevende ansvar å følge opp alle fosterhjemmene. Kommunenes økte utgifter skal kompenseres gjennom en økning i rammetilskuddet. Det gir kommunene frihet til å organisere forebyggingen på den måten som passer best. Vil alle kommuner, store som små, klare de nye oppgavene barnevernsreformen medfører? 

Bufdir påpeker at det ikke nødvendigvis er barneverntjenestene som skal enda tidligere inn i sakene, men at hele oppvekstsektoren bør involveres tidligere. I forslaget til ny barnevernslov er det foreslått å innføre et krav om at kommunestyret i den enkelte kommune skal vedta en plan for kommunens arbeid for å forebygge omsorgssvikt og atferdsproblemer. I forarbeidene til loven slås det fast at kommunens ansvar for generell forebygging ikke innebærer en plikt til å ha en bestemt type eller et definert omfang av forebyggende tilbud. Kommunens handlingsrom er stort ved at de skal stå fritt til å organisere det forebyggende arbeidet med utgangspunkt i lokale forhold og begrensninger. Det innebærer blant annet at hvilken rolle og hvilket ansvar barneverntjenesten får i det forebyggende arbeidet, kan variere fra kommune til kommune.

Barnevernsreformen har som mål til å styrke det tverrfaglige samarbeidet internt i kommunen. Samtidig kan det føre til større forskjeller i tjenestetilbudet mellom ulike kommuner og regioner i landet. Økte midler gjennom rammetilskuddet er i tråd med kommunenes ønske om selvstyre. Samtidig krever det at både politikere og ledelse i kommunen velger å prioritere midler til forebygging. Øremerkede midler, som barnekomiteen anbefaler, hadde sikret at pengene hadde gått direkte til forebyggende tiltak for utsatte barn og familier. I denne sammenhengen gjør norske myndigheter det motsatte av det barnekomiteen anbefaler.

Veilederen Barnevern hjelper norske kommuner med kompetansebygging i sentrale juridiske temaer. Veilederen inneholder e-læringskurs og oppslagsverk der regelverket er samlet og forklart på en lettfattelig måte.