Når eldre ikke ønsker hjelp | Visma Blog

Den juridiske svartjenesten i Veilederen får en del henvendelser fra ansatte i kommunen som er bekymret, frustrerte og oppgitte over eldre folk som ikke “vet sitt eget beste”. Denne frustrasjonen kommer også ofte fra pårørende.

Det kan gjelde hjem som er overfylt av gjenstander, matrester og avfall som fører til vond lukt og insekter. Det kan gjelde usosial adferd, utilstrekkelig påkledning, samlemani osv. Årsakene til dette kan være for eksempel ulike grader av demens, rus og psykiske problemer, eller “bare” et usunt stillesittende liv. Noen ganger gjelder dette personer som iherdig motsetter seg enhver innblanding i sitt liv.

Resultatet kan bli at både huset og den eldre forfaller. På førstesiden av tabloidavisene kommer så sjokkoppslag om uverdige boforhold der helsevesenet, og eventuelt familie, burde ha grepet inn for lengst. Det presses på for at “noe” må gjøres.

Slike oppslag kolliderer gjerne med det faktum at den enkeltes selvbestemmelsesrett går langt. Og i diskusjonen glemmes ofte spørsmålet om hva personen selv ønsker. “Hva er viktig for deg?” er et spørsmål en må ha med seg også i disse sakene.

Hvor langt strekker egentlig selvbestemmelsesretten seg? Kan man selv velge «å gå til grunne i eget hjem»?

Nærmere om samtykkekompetansen

Hovedregelen i pasient- og brukerrettighetsloven er at pasient/bruker skal samtykke til helse- og omsorgshjelp.

Noen ganger kan det være åpenbart at en person mangler samtykkekompetanse, for eksempel hos eldre man ikke får kontakt med. Men annerledes er det med en ustelt 80-åring med symptomer på demens, som likevel ordner med mat og regninger og ikke utgjør noen fare for seg selv eller andre, og som tydelig insisterer på å få bo i sitt eget hjem, tross rot og søppel. Er vedkommende samtykkekompetent for å avgjøre om han/hun skal få lov til det? Bør den eldre påtvinges hjelpetiltak i form av for eksempel nedvasking, hjemmesykepleie, bo-oppfølging, undersøkelse av fastlege, institusjonsopphold? I så fall: for å oppnå hva, og av hensyn til hvem?

En av de vanligste misforståelsene er at en demensdiagnose automatisk gir bortfall av samtykkekompetanse. Hvis en slik praksis skulle etableres, så ville det berøre rettssikkerheten til en stor og voksende gruppe i vårt samfunn. Demens utvikles gjerne over tid, og det kan komme til et punkt der det er rimelig å frata pasienten samtykkekompetansen når det gjelder for eksempel en sykehjemsinnleggelse. Men, dersom alle grader av demens automatisk skulle medføre tap av samtykkekompetanse, ville det åpne for en betydelig økning av samfunnets bruk av tvang overfor denne gruppen.

At en person har samtykkekompetanse vil si at vedkommende har myndighet til å bestemme om han/hun vil motta helsehjelp eller ikke.

Loven gir følgende personer samtykkekompetanse

• myndige personer, med mindre annet følger av særlige bestemmelser.
• mindreårige etter fylte 16 år, med mindre annet følger av særlige lovbestemmelser eller av tiltakets art.

Mangel på samtykkekompetanse

Samtykkekompetansen kan bortfalle helt eller delvis. Hvis en person blir vurdert som ikke samtykkekompetent, er kravet at vedkommende åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Hva som ligger i “åpenbart” er en skjønnsmessig vurdering. Situasjonen kan endre seg og variere over tid, og vurderingen må av den grunn gjøres før hver inngripen. Samtidig er det viktig å merke seg at “åpenbart” er et kraftig juridisk uttrykk, der det ikke er noe rom for tvil. Om man er i tvil om personen er samtykkekompetent, ja da er hen det. Det skal med andre ord mye til for at en person ikke har samtykkekompetanse.

Årsaker til at en person mangler samtykkekompetanse kan være

• fysiske eller psykiske forstyrrelser
• demens
• psykisk utviklingshemming

Vurdering av samtykkekompetansen

Viktige momenter i vurderingen er

• har pasienten en alminnelig forståelse av hva slags beslutning det dreier seg om, og hvorfor det er nødvendig å fatte beslutningen?
• har pasienten en alminnelig forståelse av de sannsynlige følger av å gi samtykke eller ikke, i denne situasjonen?
• er pasienten i stand til å forstå, huske, anvende og vurdere informasjonen som er gitt om helsehjelpen?
• kan pasienten formidle sin beslutning ved tale, skrift, kroppsspråk eller på andre måter?

Det er den som har det faglige ansvaret for behandlingen som skal ta avgjørelsen av om en pasient er samtykkekompetent eller ikke.

Begrunnelsen skal skriftliggjøres og legges frem for pasienten selv og eventuelt nærmeste pårørende. Har ikke pasienten pårørende, skal avgjørelsen legges fram for helsepersonell.

Pasienten eller en representant for pasienten kan klage på en avgjørelse om manglende samtykkekompetanse.

Pårørendes rolle

Pårørende har ikke noen alminnelig bestemmelsesrett overfor pasienten, med unntak av foreldre overfor mindreårige barn. Og viktig her: voksne barn har ikke noen myndighet til å bestemme over sine foreldre, selv om de blir gamle og eventuelt demente.

Helsepersonellet skal ikke overse nære pårørendes ønsker og meninger. De skal aktivt innhente opplysninger fra de som står pasienten nær, for bedre å gjøre seg opp en mening om hva som faktisk hadde vært pasientens interesser og behov. Når pasienten mangler samtykkekompetanse har nærmeste pårørende krav på informasjon og rett til å medvirke ved avgjørelser om helsehjelp på vegne av pasienten.

Reglene innebærer at pasientens meninger så langt som mulig skal tillegges vekt. Pårørendes innspill skal høres, men avgjørelsesmyndigheten ligger hos helsepersonellet. Det er for eksempel ikke de pårørende som avgjør om en hjemmeboende dement fortsatt skal bo hjemme eller legges inn på sykehjem, eller takke nei til andre tjenester som kommunen mener må til for å yte forsvarlig helsehjelp.

Hvis pasienten motsetter seg helsehjelpen

Hovedregelen er at en samtykkekompetent pasient selv avgjør om han/hun vil motta helsehjelp. Helsehjelp kan ikke gis hvis personen motsetter seg dette, uansett hvor irrasjonell nektingen er. Det er et unntak ved øyeblikkelig helsehjelp, der det står om liv og død eller varig alvorlig funksjonsnedsettelse. I disse tilfeller kan helsehjelpen gis tross pasientens motstand.

Når det gjelder de ikke-samtykkekompetente, som motsetter seg helsehjelp, så har en hjemmel for å bruke tvang når de motsetter seg dersom vilkårene er tilstede. (Du kan lese mer om samtykke og tvang i oppslagsverket i Veilederen).

Finnes det noen løsninger?

Det korte svaret her er vel at det finnes ingen enkle løsninger. Men vi kan gi noen tips.

For å kunne håndtere dette dilemmaet er erfaring, fagkompetanse, kommunikasjonsferdigheter og evne til å oppnå tillit viktige egenskaper. Videre så må det også her legges stor tyngde på dialog, informasjon og ivaretakelse av medvirkningsrett. I disse sakene må man også huske på viktigheten av å være nøye med å dokumentere

Men det er viktig å huske at regelverket har forrang foran andre hensyn, og kunnskap om regelverket er en stor forutsetning for å håndtere dilemmaet. I denne forbindelse er det nødvendig å ha klart for seg at så lenge en person er samtykkekompetent, så skal dennes mening tillegges stor, og ofte avgjørende, vekt. En må erkjenne at den enkeltes rett til å bestemme over sitt eget liv går langt.

Det vil alltid være noen som insisterer på å leve på måter som andre finner merkelige eller til og med uverdige. Noen velger å leve langt utenfor normene, og noen velger nærmest å gå til grunne fremfor å ta imot hjelp.

Når frustrerte pårørende og helsepersonell (og pressen) forstår og aksepterer dette, kan det hende at noe av presset de har mot seg selv om å “måtte gjøre noe”, kanskje letner litt.