Til tross for økt bevissthet og omfattende dekning i media, rammer vold i nære relasjoner svært mange mennesker. Her ser vi litt på helse- og omsorgstjenestens viktige rolle.
Helse- og omsorgstjenesten har en viktig rolle når det gjelder å forebygge, avverge og avdekke vold og overgrep. Helsetjenestens ansvar omfatter oppfølging og behandling av både volds- og overgrepsutsatte, og utøvere. Kompetansen i helsetjenesten og samhandling med andre aktører vil ha betydning for kvaliteten på tilbudet.
Dette er en bestemmelse i straffeloven som gir en generell plikt til å anmelde til politiet, eller på annen måte søke å «avverge en straffbar handling eller følgene av den, på et tidspunkt da dette fortsatt er mulig og det fremstår som sikkert eller mest sannsynlig at handlingen er eller vil bli begått». Det gjelder for helsepersonell også.
Avvergeplikten vil gå foran taushetsplikten i tilfeller som gjelder hensynet til å verne om liv og helse, og i tilfeller der det dreier seg om å hindre omfattende materielle skader. Avvergeplikten omfatter kun de handlingene som nevnes i bestemmelsen, deriblant:
Kravet om å anmelde eller kontakte politiet faller bort dersom det er andre måter å avverge på. I saker der barn er involvert kan dette for eksempel skje ved at barnevernstjenesten fatter et akuttvedtak og plasserer barnet utenfor hjemmet, eller ved at voldsutøver flytter ut fra barnets bolig.
Noen avveininger som bør tas før pasientopplysninger utleveres til politi:
Utgangspunktet er at taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 skal respekteres. Men som du vil se, er det flere unntak fra dette:
§ 22. Samtykke til å gi informasjon
Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger gjøres kjent for den opplysningene gjelder, eller andre i den utstrekning den som har krav på taushet samtykker. Samtykke er det mest alminnelige og mest brukte unntaket fra taushetsplikt. Når den som har krav på taushet samtykker, faller hensynet bak taushetsplikten bort.
§ 23. Begrensninger i taushetsplikten
Taushetsplikt er ikke til hinder for at opplysninger gis videre når «tungtveiende private eller offentlige interesser gjør det rettmessig å gi opplysningene videre». Opplysningsretten er ikke begrenset til å gjelde nødetater, og kan for eksempel omfatte ansatte i forvaltningen, en annen foresatt, barneverntjeneste, barnehage, skole, osv.
Opplysningsretten gjelder for alvorlige situasjoner, der videreformidling av informasjon vurderes å være viktig for å hindre skade eller fare av et visst omfang. Opplysningsretten vil i utgangspunktet gjelde ved fare for liv eller helse.
§ 25. Opplysninger til samarbeidende personell
Taushetsbelagte opplysninger kan under visse vilkår gis videre til samarbeidende personell uten hinder av taushetsplikt når dette er nødvendig for å yte forsvarlig helsehjelp og pasienten ikke motsetter seg slik deling av opplysninger.
§ 4 Forsvarlighet
Helse- og omsorgstjenesten kommer ofte i kontakt med personer som kan være utsatt for vold. Dere i helse- og omsorgstjenesten har en viktig rolle i å forebygge, oppdage, og håndtere slike situasjoner ved å sette inn tiltak eller henvise til riktige instanser. Forsvarlighetskravet innebærer blant annet å handle ved mistanke om slik vold.
§ 7. Øyeblikkelig hjelp
For voldsutsatte pasienter som har samtykkekompetanse og som motsetter seg hjelp, må dette respekteres så lenge den utsatte ikke er i alvorlig fare for å lide overlast eller er i livsfare. Hvis helse- og omsorgspersonell vurderer at den utsatte har behov for helsehjelp som anses som «påtrengende nødvendig», kan slik hjelp gis selv om pasienten motsetter seg det.
I tillegg gir kapittel 4A i pasient- og brukerrettighetsloven helse- og omsorgspersonell anledning til å fatte vedtak om å gi helsehjelp som anses som «nødvendig» selv om pasienten motsetter seg hjelpen.
§ 31. Opplysninger til nødetater
Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom.
Bestemmelsen innebærer en opplysningsplikt for helsepersonell utover det som følger av avvergingsplikten enhver borger har etter straffeloven § 196. Bestemmelsen i § 31 er rettet direkte mot helsepersonell og har et videre anvendelsesområde enn bestemmelsen i straffeloven fordi den ikke er begrenset til de forbrytelser som er oppregnet i straffeloven § 196.
Det kreves ikke visshet om at slik skade vil kunne oppstå. Hvis du frykter at en person kan komme til å bli skadet eller drept, har du plikt til å melde fra til politiet.
Ifølge Helsedirektoratet og Politidirektoratets rundskriv «Helsepersonellets taushetsplikt – rett og plikt til å utlevere pasientopplysninger til politiet», rundskriv IS-9/2015, pålegges helsepersonell opplysningsplikt til politiet også i situasjoner der skade allerede har oppstått, dersom det uten bistand fra politiet er fare for økt og alvorlig skadeomfang. Eksempler er krise- og katastrofesituasjoner og pågående livstruende vold og ulykker.
§ 33. Opplysningsplikt til barnevernet
Uten hinder av taushetsplikt etter helsepersonelloven skal helsepersonell av eget tiltak og uten ugrunnet opphold melde fra til barneverntjenesten:
Det er ikke nødvendig at du faktisk har kunnskap om mishandling eller omsorgssvikt for å melde. «Grunn til å tro» er ikke et strengt vilkår. Med «grunn til å tro» menes noe «mer enn en vag mistanke», men det kreves ikke sikker viten eller overvekt av sannsynlighet. Du bør ha noen konkrete holdepunkter som underbygger mistanken. Det faktiske forholdet du er bekymret for må være så alvorlig at det faller inn under bokstavene a-d.
Vergemålsloven § 57. Meldeplikt for institusjoner og andre
Kommuner og institusjoner har en plikt til å melde fra hvis det vurderes at en pasient eller bruker har behov for verge. Meldeplikt for kommuner og institusjoner gjelder for institusjonen der personen er innlagt og for kommunens helse- og omsorgstjeneste utenfor institusjon. Fratakelse av rettslig handleevne kan være på det økonomiske området og/eller det personlige.
For å kunne frata en person rettslig handleevne på det økonomiske området er det et vilkår at det er nødvendig for å forhindre at formuen eller andre økonomiske interesser blir utsatt for fare for å bli «vesentlig forringet», eller å forhindre at personen blir utnyttet økonomisk på en utilbørlig måte. Beslutningen kan begrenses til å gjelde en eller flere eiendeler eller til bestemte disposisjoner som personen med verge forventes å utføre. For mer informasjon, se Vergemålsportalen.
Å styrke evnen til å identifisere og håndtere vold i nære relasjoner er en kontinuerlig prosess, og det finnes verktøy og ressurser som kan hjelpe med å identifisere og håndtere tilfeller av vold i nære relasjoner:
Screeningsverktøy (NKVTS): Det finnes forskjellige kartleggingsverktøy som kan brukes når du som helse- og omsorgspersonell mistenker at en person utøver vold og/eller overgrep. Se også her på NKVTS.
Opplæring og kompetanseutvikling: Systematisk opplæring og kompetanseheving blant helsepersonell om hvordan man kan gjenkjenne tegn på vold og gi riktig respons, er avgjørende.
Forebyggende tiltak: Forebygging er en nøkkelkomponent i arbeidet mot vold i nære relasjoner. Offentlige kampanjer som øker bevisstheten om problemet, og som informerer om hvor man kan få hjelp, er viktige tiltak. Undervisning i skolen om sunne relasjoner og konfliktløsning kan bidra til å forebygge vold i fremtiden. Familier og par kan også dra nytte av programmer som tilbyr støtte og veiledning. Ved å investere i forebygging kan samfunnet redusere forekomsten av vold og beskytte fremtidige generasjoner.
Tverrfaglige team: Effektiv håndtering av vold i nære relasjoner krever samarbeid på tvers av forskjellige sektorer. Helsepersonell bør derfor etablere sterke samarbeidsforhold med politiet, sosialtjenester, krisesentre, skoler, spesialiserte team som jobber med vold og overgrep spesifikt, og andre relevante aktører. Disse teamene kan, innenfor taushetspliktens rammer, vurdere helheten i situasjonen.
Ved å dele informasjon og ressurser kan disse teamene reagere på akutte situasjoner, samtidig som de arbeider for langsiktige løsninger. Samarbeidet sikrer at alle aspekter av ofrenes behov blir ivaretatt, fra fysisk sikkerhet til emosjonell støtte.
Avklaringer og mandat må være forankret på ledernivå. Konkrete rutiner for hvem som skal gjøre hva og når kan bidra til god samordning i den enkelte sak. Slike rutiner og oppgavebeskrivelser bør finnes i de ulike tjenestene, for å unngå at samarbeid overlates til personlige prioriteringer og kontakter.
Veiledning og samtaletilbud: Gjennom helsestasjoner og fastleger kan det gis veiledning og samtaletilbud til både de fornærmede og overgriperen. Mange kommuner tilbyr også spesialiserte ressurser, som rådgivningstjenester og støttegrupper, som helsepersonell kan henvise ofrene til. Gjennom å bruke disse ressursene kan helsepersonell gi helhetlig og effektiv støtte til de som trenger det mest.
Håndtering av vold i nære relasjoner reiser en rekke etiske og juridiske utfordringer for ansatte i helse- og omsorgstjenesten. Hensynet til pasientens konfidensialitet må balanseres med behovet for å beskytte dem fra videre skade. Situasjoner der barn er involvert, kan være spesielt komplekse, da barnevernsloven pålegger helsepersonell å melde bekymring. Det er også viktig å sikre at pasienter blir behandlet med respekt og verdighet, og at deres autonomi blir ivaretatt. De som jobber i helse- og omsorgstjenesten må være bevisst på disse dilemmaene og søke veiledning og støtte fra kolleger og fagpersoner når det er nødvendig.
Det vi uansett kan være helt enige om, er at mer må gjøres innenfor dette området. Altfor mange rammes årlig av vold i nære relasjoner; noe som innebærer personlige tragedier og samfunnsmessige ringvirkninger. Kommunene har en sentral og viktig funksjon, med en mulighet for å bidra med sitt til at tallene ikke fortsetter å skyte i været.
I Veilederen kan du lære mer om lignende temaer, både i form av e-kurs, oppslagsverk, artikler, podkaster m.m.