Helsedirektoratet lanserte 10. april 2025 en nasjonal veileder for prioriteringer i kommunale helse- og omsorgstjenester. Den gir kommunene et felles rammeverk for hvordan prioriteringer skal gjøres. Målet er å sikre mer kunnskapsbaserte og åpne prosesser.
Les også: Hva betyr egentlig det som står i prioriteringsveilederen for kommunale helse- og omsorgstjenester
Etterspørselen etter helsetjenester har i mange år vært større enn tilbudet. Kommunene har derfor måttet prioritere mellom tiltak, tjenester og brukere. Det nye er at dette nå skal gjøres etter tydelige kriterier, på alle nivåer i kommunen.
Prioriteringsveilederen bygger på tre kriterier:
Tidligere var budsjettarbeid og prioriteringer ofte preget av skjønn og politiske hensyn. Nå kan du vise til et nasjonalt rammeverk som gir:
De tre kriteriene nytte, ressurs og alvorlighet gir kommunene et felles språk for prioritering. Brukt systematisk kan de gi bedre beslutninger og tydeligere budsjettargumentasjon.
Når du argumenterer for budsjettøkninger basert på nytte, legg vekt på: Økt mestring gir samfunnsgevinst. Kommunale tjenester handler om å styrke fysisk, psykisk og sosial mestring. Det er ikke bare «kjekt å ha» – det er en investering som sparer penger på sikt:
Færre sykehusinnleggelser
Mindre behov for institusjonsplasser
Flere i arbeid
Bedre livskvalitet
Fokuser på tiltak der du kan vise konkret nytte:
Forebyggende tiltak som reduserer framtidig behov
Rehabilitering som gir økt selvstendighet
Teknologiske løsninger med dokumentert effekt
Vis at du tenker helhet. Prioriteringer må bygge på kunnskap om tjenestene og brukerne. Bruk dette aktivt:
Kostnadseffektivitet: Sammenlign kostnaden med alternativer, vis langsiktige besparelser, og dokumenter at du får mest mulig nytte for pengene.
Alternativkostnader: Hva skjer hvis tiltaket ikke gjennomføres? Ofte betyr det høyere kostnader senere, behov for dyrere løsninger – eller risiko for lovbrudd.
Den etiske dimensjonen. Her kan du appellere til både verdier og lovkrav:
Forsvarlighetskravet: Det finnes en minstestandard som kommunen ikke kan gå under, uansett økonomi. Bruk dette aktivt – vis at visse ting må finansieres.
Risikovurdering: Hva skjer hvis vi ikke handler? Hvilken risiko for alvorlige hendelser aksepterer vi? Og hvordan påvirker det sårbare grupper?