Helserettslig myndighetsalder

I Norge står noen grunnprinsipper særlig sterkt innenfor blant annet den kommunale helse-og omsorgstjenesten. Stikkord her er selvbestemmelsesrett, medvirkning og samtykke. For barn/ungdom vil disse prinsippene stå stadig sterkere, etterhvert som de blir eldre.

Selv om barn skal høres i saker som er av betydning for dem, er det først når de fyller 16 år at de regnes som kompetente til å samtykke i beslutninger som gjelder egen helse. De er da blitt helserettslig myndig.

Hva innebærer den helserettslige myndighetsalder?

I pasient- og brukerrettighetsloven § 4-3 bokstav b fremkommer den helserettslige myndighetsalder på 16 år. Det innebærer at ungdom over 16 år har samme rett til informasjon, medvirkning og samtykke som voksne, i spørsmål om helse. Og ungdom over 16 år tar selv avgjørelser i helsespørsmål. Foreldrene har som hovedregel ikke rett til helseopplysninger om ungdom over 16 år.

Det er unntak fra dette i noen tilfeller, der man bør være over 18 for å ta beslutningen. I forarbeidene er det angitt at for eksempel deltakelse i forskningsprosjekter eller eksperimentell behandling krever myndighetsalder. Videre har helse- og omsorgsdepartementet i et rundskriv lagt til grunn en aldersgrense på 18 år for samtykke til plastisk kirurgi.

Unntaket følger også i de tilfeller hvor foreldrene er avhengig av opplysningene for å kunne utøve foreldreansvaret etter barneloven. Dette gjelder frem til barnet/ungdommen fyller 18 år. Hvis det for eksempel dreier seg om narkotikasaker, alvorlige psykiske problemer eller skader på grunn av kriminalitet, kan helsepersonell ikke unnlate å informere foreldrene selv om ungdommen er over 16 år.

Foreldrene vil også ha rett til å vite om ungdommen er innlagt på sykehus (men ikke nødvendigvis innleggelsesårsaken), om mulig selvmordsfare, om innleggelse på grunn av livstruende tilstander, alvorlige spiseforstyrrelser og lignende. Foreldrenes rett til informasjon i slike tilfelle innebærer ikke en full redegjørelse for den generelle helsetilstanden eller hvilke undersøkelser som er foretatt. Jo mer alvorlig tilstanden er, desto klarere er det at slik informasjon er nødvendig for å ivareta foreldreansvaret. Barnet eller ungdommen skal alltid orienteres om at foreldrene blir informert. Et samarbeid mellom BUP og barnevernet kreve i tillegg samtykke fra barnet/ungdommen.

I de tilfellene hvor helsepersonell vurderer det slik at barnets situasjon er så alvorlig at heller ikke den type informasjon som nevnt over kan formidles til foreldrene, må helsepersonellet vurdere om de har meldeplikt til barnevernet. Meldeplikten er viktig for at barneverntjenesten skal kunne sette inn tiltak for å hjelpe barnet.

Formell tvang i form av tvungen psykisk helsevern og tvungen behandling i psykisk helsevern for barn og unge, bare kan anvendes overfor ungdom over 16 år.

Barn og unges rett til informasjon og medvirkning

Lovverket har flere bestemmelser som sikrer barn og unge rett til medvirkning og informasjon. De viktigste for tjenesteytere i helse- og omsorgssektoren er:

• Barneloven § 31 – Barnets rett til informasjon og til å være med på avgjørelser fra 7 år.
• Pasient- og brukerrettighetsloven § 3-4 – Gir også pasienter under 16 år rett til informasjon. Informasjon skal også gis til de foresatte.
• Forvaltningsloven § 16 – Barn over 15 år har rett til forhåndsvarsel i forbindelse med enkeltvedtak.
• Forvaltningsloven § 17 – Pålegger forvaltningen å påse at barn og unge som er part i en sak har fått anledning til å si sin mening, i den grad de er modne nok til å danne egne synspunkter. Er ungdommen over 15 år har han/hun rett til å se sakens dokumenter. Retten til å se sakens dokumenter gjelder ikke taushetsbelagte opplysninger om andre enn ungdommen selv.
• Forvaltningsloven § 19 – Dersom det av helsemessige årsaker eller forholdet til personer som står barnet nær er utilrådelig å gi opplysninger/innsyn i saken kan opplysningene holdes tilbake eller gis til foresatte/verge.

Les blogg om barns rett til informasjon og medvirkning i helsetjenesten.

Viktig med gode rutiner

Det er naturlig nok viktig at helse- og omsorgstjenesten er klar over den helserettslige myndighetsalderen. Og, jo klarere rutiner man har på håndtering av barns og unges rettigheter – jo bedre sikrer man at både ansatte og ledere vet hva de skal gjøre for å imøtekomme deres rettigheter på best mulig måte, og hva de skal gjøre i en gitt situasjon.