Når teknologien løper fra regelverket

Velferdsteknologi har vært et av de store satsingsområdene i norsk eldreomsorg det siste tiåret. Trygghetsalarmer, elektroniske medisindispensere, GPS-lokalisering og digitalt tilsyn. Listen er lang, og forventningene er høye. Politikerne snakker om at teknologien skal hjelpe eldre å bo trygt hjemme lenger. Lederne håper på mer effektive tjenester. De ansatte ønsker verktøy som gjør hverdagen tryggere for brukerne.

Men Riksrevisjonens ferske rapport Kommunale helse- og omsorgstjenester til eldre, Dokument 3:16, 2025–2026 (særlig punkt 5.1.4 og kapittel 10.7) avdekker et ubehagelig paradoks: Vi tar i bruk teknologien, men vi kan ikke regelverket godt nok.

Hva sier rapporten?

Riksrevisjonen har spurt statsforvalterne hva som er de største utfordringene når kommunene skal ta i bruk velferdsteknologi. Halvparten av statsforvalterne peker på tre konkrete barrierer i kommunene:

• De har ikke tid eller kompetanse til å skaffe velferdsteknologi.

• De kjenner ikke godt nok til hvilke teknologier som er aktuelle å ta i bruk.

• De har ikke god nok kunnskap om regelverket for velferdsteknologi.

I tillegg mener KS at lovverket ikke blir oppdatert i tråd med den teknologiske utviklingen, og at det bør forenkles.

Samtidig er bildet på bakken dette: Nesten alle kommuner har tatt i bruk velferdsteknologi i en eller annen form. I 2024 hadde 38 prosent av brukerne over 80 år trygghetsalarm, og bruken av elektronisk medisindispenser og digitalt tilsyn har blitt mer enn firedoblet på fem år. Vi har altså sprunget i forkant av vår egen juridiske forståelse.

Når teknologien blir innført uten regelverkskunnskap, hva skjer da?

Helsetilsynet har i 2025 publisert flere tilsynsrapporter etter alvorlige hendelser der velferdsteknologi var involvert. Funnene er nedslående:

I 19 av 30 tilsynsrapporter om elektronisk medisindispenser påpekte statsforvalteren mangelfull dokumentasjon av egnethetsvurderinger eller kartlegging av brukerne. Det vil si: Teknologien ble tildelt uten at det ble skikkelig vurdert om den passet for nettopp denne brukeren.

I en konkret tilsynssak om en bruker med demens som hadde døralarm, trygghetsalarm og kameratilsyn, kom Helsetilsynet til at kommunen:

• ikke hadde tilfredsstillende rutiner for installering og testing av velferdsteknologien før bruk

• ikke kontrollerte utstyret for feil eller mangler

• ikke hadde tilstrekkelig oversikt over kompetansen til de ansatte i håndtering av teknologien

Helsetilsynet konkluderer med at velferdsteknologi kan være et effektivt tiltak for trygg og sikker administrering av legemidler, men at det også innebærer risiko som kommunene må ta høyde for ved planlegging, gjennomføring, evaluering og korrigering av tjenestene.

Hvilket regelverk er det vi snakker om?

For å bruke velferdsteknologi forsvarlig må ansatte og ledere kjenne til blant annet:

• Pasient- og brukerrettighetsloven: Brukeren har rett til medvirkning. Et samtykke til medisindispenser kan også bety å takke nei til hjemmebesøk, og da må brukeren forstå konsekvensene av valget.

• Helse- og omsorgstjenesteloven § 9: Reglene om bruk av tvang og makt overfor personer med utviklingshemming, med relevante prinsipper også for andre grupper med redusert samtykkekompetanse.

• Pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A: Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som motsetter seg helsehjelpen. Dette er spesielt aktuelt for personer med demens.

• Skillet mellom inngripende og ikke-inngripende teknologi: Sporings-, lokaliserings-, overvåkings- og sensorteknologi som sender informasjon om pasienten til tredjeparter uten at pasienten selv initierer det, krever særskilte vurderinger.

• Forskrift om ledelse og kvalitetsforbedring: Krever at kommunen planlegger, gjennomfører, evaluerer og korrigerer – også når det gjelder bruk av velferdsteknologi.

• Personvernregelverket (GDPR): Mye velferdsteknologi behandler personopplysninger, ofte sensitive helseopplysninger.

Det er ikke rart at det oppleves komplisert, men det er nettopp derfor det er så viktig.

Et konkret område: Tvangsvedtak i somatisk helsehjelp

En av de mest krevende situasjonene oppstår når en bruker med demens motsetter seg helsehjelp, og kommunen vurderer å bruke velferdsteknologi som en del av løsningen. Skal det fattes vedtak etter pasient- og brukerrettighetsloven kapittel 4A? Hvordan dokumenterer man beslutningskompetansevurderingen (samtykkekompetansevurderingen)? Når blir kameratilsyn eller døralarm å regne som inngripende tiltak som krever vedtak?

Dette er problemstillinger som ansatte i hjemmetjenesten, på sykehjem og i tildelingsenheter står i hver eneste uke. Og som Riksrevisjonen viser, er mange usikre på regelverket.

Hva kan du gjøre?

For ansatte i tjenesten:

• Etterspør opplæring i regelverket – ikke bare i bruk av teknologien

• Dokumenter alltid egnethetsvurderinger og brukerens medvirkning

• Meld fra om du opplever at praksis ikke er i tråd med regelverket

For ledere:

• Sørg for at innføring av velferdsteknologi alltid blir fulgt opp med opplæring i både bruk og regelverk

• Etabler rutiner for installering, testing og oppfølging av teknologien

• Bruk avvik og tilsynsrapporter som læring – ikke som trussel

For kommuneledelsen:

• Ikke gå raskere fram med innføring enn at dere samtidig får på plass kompetanse på regelverket

• Sett av midler til kompetanseheving, ikke bare til innkjøp

Et konkret tilbud om kompetanseheving

Smartskill har et kurs som er direkte relevant for dette området: Skole om tvangsvedtak i somatisk helsehjelp. Kurset gir ansatte i kommunal helse- og omsorgstjeneste den juridiske grunnkunnskapen som er helt nødvendig for å håndtere situasjoner der brukeren motsetter seg helsehjelp – inkludert situasjoner der velferdsteknologi inngår i tjenestetilbudet.
For ledere som har lest Riksrevisjonens rapport og kjent på at den speiler egen hverdag: Dette er et konkret sted å starte.

Teknologi uten kompetanse er ikke trygg teknologi

Velferdsteknologi kan gi trygghet, selvstendighet og en bedre hverdag for eldre brukere. Men bare dersom den blir brukt riktig, og det innebærer å kjenne både de faglige og de juridiske rammene.

Riksrevisjonen har gitt oss et tydelig varsel: Vi har kommet langt med innføringen, men ikke langt nok med kompetansen. Det er et gap hver eneste kommune kan og bør tette.

Eldrebølgen kommer uansett. Spørsmålet er om vi møter den med teknologi vi forstår fullt ut, eller med løsninger vi bare har tatt i bruk.