Suksessfaktorer og utfordringer i samarbeidet rundt barn og unge

Mange barn og unge trenger hjelp fra flere kommunale tjenester samtidig. Likevel svikter koordineringen altfor ofte. – Alle må løfte båten samtidig, ikke én av gangen, sier spesialist i klinisk pedagogikk og familieterapeut Marit Tørstad.

Det er et faktum at mange barn og unge har behov for mer eller mindre omfattende tjenester fra kommune og hjelpeapparat.

• Hvordan kan kommunen lykkes med å skape helhetlige tjenester rundt barn og familie?

• Hvordan unngår man at barn og unge blir kasteballer i systemet som skal hjelpe dem?

• Hva er grunnen til at et tverrfaglig samarbeid stopper opp eller ikke kommer i gang?

Barnehage, skole, barnevern, helsesykepleier, BUP, Nav, fastlege – listen over instanser som kan være involvert er lang. Når problemene blir så komplekse at én tjeneste ikke strekker til alene, kan det oppstå kaos i stedet for koordinering.

Hva er tverrfaglig samarbeid?

Tverrfaglig eller tverretatlig samarbeid betyr samarbeid på tvers av tjenester. Målet er å gi brukeren et helhetlig og samordnet tjenestetilbud.  De som skal samarbeide kan ha forskjellige roller, mandat og lovgrunnlag, men som Ingunn Wiig viser til, er bestemmelsene om plikt til å samarbeide med andre instanser ganske likelydende. Dette gjelder blant annet bestemmelsene i opplæringslova §24-1, helse- og omsorgstjenesteloven § 3-4, barnehageloven § 2b og barnevernsloven § 15-8. 

Utfordringer

Selv om det er en lovbestemt plikt til å samarbeide, og det finnes gode bøker, veiledere og rutiner for tverrfaglig samarbeid, så fungerer ikke implementeringen godt nok i praksis. Tørstad peker på at utfordringene ofte er relasjonelle og organisatoriske snarere enn juridiske.

Typiske utfordringer:

• Manglende kjennskap til hverandres lovgrunnlag, mandat og rolle.

• Diskusjoner om hvem som skal ta regninga – er det skolen eller helse og omsorg?

• Faglige motsetninger og manglende felles og helhetlig forståelse.

• Dårlig implementering av rutiner.

• Tjenestene kjenner ikke hverandre godt nok.

Tørstad forteller at hun ofte ser at ungdom og familier blir sendt rundt i hjelpeapparatet som en stafettpinne. Mønsteret er velkjent. Et problem oppstår, og familien henvender seg til en tjeneste. Når denne tjenesten ikke får det til alene, blir det en henvisning videre, og videre.

Resultatet kan være at familien har vært gjennom fire-fem forskjellige hjelpetjenester. Årene går veldig fort for barn, og det er veldig verdifulle år i en utvikling som er veldig vanskelig å ta igjen, påpeker Tørstad.

Samtykke er en viktig nøkkel

Taushetsplikten omtales ofte som et hinder for samarbeid med andre, men ifølge Wiig og Tørstad er denne utfordringen ofte overdrevet.

De aller fleste foreldre vil samtykke til samarbeid hvis de får en god forklaring på at samarbeidet er nødvendig for å hjelpe barnet. Det vil si at noen forklarer foreldrene at for å gi barnet god hjelp, trenger vi å samarbeide med etat A, B og C, sier Tørstad.

Samtykke er både en måte å sikre brukermedvirkning på, slik at familien har kontroll over egen sak, og en praktisk løsning på taushetsplikten. Men samtykket må være konkret. Familien skal vite hva de samtykker til og hvorfor, og de involverte tjenestene skal holde seg innenfor det samtykket omfatter.

– Samtykke er en viktig forutsetning for samarbeidet, oppsummerer Tørstad.

Suksessfaktorer for godt samarbeid

Det avgjørende er at kommunen rigger et systematisk opplegg før de problematiske sakene kommer, ikke som reaksjon på krisesituasjoner.

Konkrete råd fra Marit Tørstad:

• Sett dere sammen på forhånd: Når skal vi møtes, hvor ofte? Skal vi ha felles kompetanseheving for felles forståelse? Hvordan er de ulike rollene og mandatene?

• Tydelig ledelse: Det må være klart hvem som skal lede arbeidet.

• Mandat til å beslutte: Folk som kommer i møte må ha mandat til å ta beslutninger. Dersom alle må gå tilbake og spørre lederen sin, renner ting ut i sanden.

• Konkrete møteplaner: Hvem skal lede? Hvem er invitert og hvorfor? Hva er agendaen? Hvordan skal verden se ut når møtet er ferdig?

• Brukermedvirkning fra start: Foreldrene selv, og kanskje også barnet hvis det er modent nok, må delta helt fra første bekymring.

• Det er kommunens barn: Ikke bruk tid og krefter på hvem som skal ta regningen, men løft økonomiske spørsmål til kommunens ledelse. 

Møter blir ofte kritiske punkter. Dette gjelder spesielt hvis det er uklart hvem som skal lede møtet, eller hvis de som deltar ikke jobber tett på saken, eller mangler mandat til å ta avgjørelser. Det er viktig å sette opp en møteplan med agenda og evalueringspunkter når man har komplekse problemer.

– En far sa en gang: “Vi har oppnådd én ting med dette møtet, og det er å avtale et nytt møte”, forteller Tørstad som et eksempel på hvordan det ikke skal være.

Samfunnsøkonomisk lønnsomt

Investeringer i tverrfaglig samarbeid, forebygging og tidlig innsats er ikke bare det beste for barna og familiene, det er også samfunnsøkonomisk smart.

– Det fins ikke noe som er så dyrt som en ung voksen som ikke kommer seg ut i arbeidslivet. Det er et veldig stort regnestykke, både på individuell lidelse og på penger, sier Tørstad.

Råd til ledere og ansatte

Til ledere som skal rigge samarbeidssystemer: Lytt godt inn til de som skal bruke det i det daglige. Ikke bli for ivrige på egne ideer uten å ha skoa på. Hvis man skal lage et samarbeidssystem rundt en skole eller barnehage, er det lurt å snakke med de som faktisk skal bruke det.

Til ansatte i kommunale tjenester: Den jobben du gjør hver eneste dag gjør en kjempeforskjell for mange barn og unge. Meld behovene oppover i systemet. Vær åpen for å bli kjent med andre folk og andre tjenester. Analyser hva som skjer. Hvorfor får vi ikke til dette? Hvorfor sitter vi og har møte etter møte uten å komme noen vei? Er vi nok løsningsorienterte? Har vi nok fokus på felles mål?

Marit Tørstad avslutter med et viktig budskap: Jeg har holdt på med tverrfaglig samarbeid i 25-30 år, og jeg hadde ikke holdt på så lenge uten at det var håp. Mange har fått til veldig mye.

Det viktigste rådet til slutt: Husk å involvere foreldre!